Stikkord

,

Jeg har hørt Mark Treadwell fra New Zealand, lærer som har jobbet mye med nevroforskning ved to anledninger. Han har en bok du kan laste ned gratis på nettsiden sin. Kjempespennende for oss lærere. Dette blogginnlegget er en blanding av notater jeg gjorde under leksjonene og egne kilder og refleksjoner gjort i ettertid. Du finner det andre blogginnlegget om nevromyter her.

Lese og skrive er stort sett utenattlæring : learning by heart – «root learning» (grunnlæring) som forskerene kaller det. For eksempel så kan du ikke SE på ordet «Katt» at dette er et dyr med fire bein, pels og hale. Nei du må LÆRE at de fire bokstavene representerer katt.

Lære å lese og skrive er vanskelig. Det tar 5-6 tusen timer å lære dette (kilde). Utenattlæring er noe av det vanskeligste som finnes for oss mennesker – nyere forskning som Mark Treadwell henviser til mener det er fordi vi ikke har nedarvet denne evnen i generasjoner. Ta for eksempel ekorn som samler nøtter til vinteren. De vet ikke hvorfor de gjør det. Det er et mønster for handlign som de har nedarvet fra generasjoner. De tenker ikke at «det er vinter snart så da trenger jeg nøtter» – de forutser ikke vinteren. Det samme gjelder fugler som samler seg og reiser til syden. De blir guidet genetisk til hvor de skal og hva de skal gjøre. Mennesker kan forutsi ting, det kan ikke dyrene. Forskere mener nå at de har funnet fire læringssytemer og mennesket er den eneste rasen som har alle – vi er helt unike. Hunder og katter har for eksempel bare de to læringssystemer.

1. Processing of our sensory data

2. Learning knowledge via rote – off by heart

3. Generating ideas and concepts

4. Creativity: being innovative and ingenious

1) Sansene er det første læringssystemet vårt – Processing of our sensory data 

Vi har 21 stykker sanser (http://www.meditation24-7.com/page18/page18.html ) – som balanse, måle teperatur, se, høre, måle sukker- og saltnivå osv (de 5 Aristoteles kom opp med er utdatert for de som har hørt om disse). Sansene våre samler samme en hel haug med data – et nettverk av data som forteller hjernen hva som skjer på utsiden, fordi denne kan ikke se.

Et eksempel på hvor gode sansene våre egentlig er: det finnes en gruppe mennesker som har en spesielt syndrom som gjør at de er født uten syn. Deres optiske nerve er ikke blitt kontaktet med øyet ved fødsel – de er blinde fordi de har et arr bak øyeeplet. Noen av disse menneskene er blitt utstyrt med spesielle briller med kamera og dette har en vire som er festet i en plastikbit på tungen – etter to uker kan de se en del. Etter 8 uker kan de lære å lese og skrive. De bruker med andre ord tungen til å se. Det er 40-50 mennesker i dag som ser med tungen. Det er data fra videokamera som gjør at de kan se (http://www.psychologytoday.com/blog/the-fallible-mind/201107/see-your-tongue) (http://www.huffingtonpost.com/gini-graham-scott/seeing-by-your-tongue_b_2973051.html)

2) Å lære utenatt – Learning knowledge via rote – off by heart

Hjernen er ikke særlig flink til utenattlæring.

Vi gjør et liten tidsreise og går tilbake 500 år – hva måtte vi da lære utenatt? Vi (mannen i gata) hadde ikke bøker og vi ble fortalt historier; vi hadde en muntlig tradisjon. Hvor mye utenatt læring trengte vi da? Svaret er at det var ikke mye. Noen navn måtte vi kunne, men vi hadde ikke adresser. Det var Napoleon som fant på at man skulle ha to navn. På den tiden hadde folk enkle yrker som baker og et fornavn, og du lærte ikke å lese og skrive.

Det tar 5 – 6 tusen timer å lære lese og skrive. Enda det i utgangspunktet bare er 29 bokstaver som en skal lære og noen tusen ord som som dannes i kombinasjon av disse. I tillegg til disse 29 bokstavene så kan noen bokstaver i noen tilfeller ha andre lyder. Det er ikke spesielt mye – egentlig. Fra et kognitivt perspektiv betyr dette at fordi vi ikke har hatt behov for å lære å lese og skrive så mye utenat i fortiden har vi ikke mange biologiske «triggere» – vi har ikke lært dette tidligere. Og av den enkle grunn er det å lære utenatt vårt vanskeligste læringssystem. Tenk bare over hvor lett barna lærer fryktelig vanskelige ting som å gå, snakke osv.

3. Konsepter og ideer – Generating ideas and concepts

Det tredje læringssystemet er konsepter og ideer som er relasjoner mellom variabler. Her blir algebra nyttig og hjelpfull, men det er her snakk om en praktisk algebra. Dette er også algebra som hjelper deg med å kle på deg, Du står opp, sjekker været, tenker over hvilken dag det er, hva du skal gjøre, hvem du skal møte, hvilket humør du er i osv. Er det kaldt går du for varme klær, skal du i møte, går du for litt finere eller formelle klær, når du har valgt type klær kommer spørsmål om farge og tilbehør opp. Men det er jo ikke sikkert at har både riktige farger og tilbehør til alt – du må vurdere hva som er viktigst og hva som er mindre viktig. For eksempel vil du mene at farger er mindre viktig enn varme klær så da blir det en varm blå genser uten smykke (du har ikke smykke til den blå genseren), i stede for en litt tynnere rød genser som du har skjerf til. Å kle seg er et algebraregnestykke med mange variabler. Alle gangene du gjør et valg bruker du algebra. Om ikke du forstod algebra ville du heller ikke kunne ta avgjørelser i livet ditt. Grekerne mente det, men da var det ikke den algebraen du lærer i skolen. Dette er nyttig algebra. Forstår du ikke algebra kan du ikke ta valg, men alle forstår denne typen algebra.

Det er også algebra å lære å kjøre bil. Å kjøre bil er forøvrig det mest kompliserte vi noen gang kommer til å gjøre i våre liv (om du ikke er flyger da). Det første du lærer er to variabler gass og brems – hjernen lærer det etter kort tid. Når du trenger ny informasjon, nye variabler, lærer du det. Når du har lært gass og brems på en rett strekning er det tid for å sving, styre og blinke. Dette går også veldig fort og greit. Det som skjer på kjøreskoler er at dette blir introdusert i små porsjoner. Du lærer variablene og det du trenger «just in time». Du skal ikke bare lære å styre bilen og gi gass og bremse. Du skal lære skilt, regler, måle avstander, bedømme, gjøre valg, forstå trafikkbildet osv. Til forskjell fra å lære å lese og skrive er det å kjøre bil regnet av forskerne som mye mer vanskelig. Men det er ikke sånn at smarte mennesker lærer å kjøre tidligere, altså har færre kjøretimer, eller har mindre ulykker. Nei tvert i mot! Mange unge gutter som kanskje ikke gjør det så bra på skolen – lærer å kjøre bil svært fort.

Dette er en rundkjøringer i York i England (Swindon’s Magic Roundabout). Dette var før et kryss med mange ulykker. Så fant man på å lage et vanskelig kjøremønster. Det utrolige er at det gikk fint – ulykkene ble redusert med 90%! Det er jo ikke slik at her kjører det bare intelligente mennesker. Menneskene i York er like sammensatt som i alle andre byer og tettsteder i hele verden.

Det underlige er at de som sliter med å les og skrive, når de kommer til denne rundkjøringen så kjører de helt rett og har ikke noen problemer! Bare det å møte et lyskryss og bremse ned er en svært avansert øvelse. Hvordan gjør hjernen dette? Hvordan har den lært å regner ut avstanden til dette lyskrysset? Hvordan har hjernen lært å regulere avstanden i alle lyskryss? Hvordan har hjernen klart å lære å forstå et svært komplekst trafikkbilde? Hvorfor lærer vi alle å kjøre på gjennomsnittlige 40 timer – over hele verden? Forskere har funnet ut at de «mindre begavede» lærer å kjøre like fort som andre. Læringssytem nummer 3 med algebra: er med andre ord lettere enn nummer 2: å lære utenatt!

4. Læringssytemet er kreativitet – Creativity: being innovative and ingenious

Dette er vår evne til å knytte sammen kunnskap, ideer, konsepter og systemer. Hvor flink vi er til å ta all kunnskap vi har til å lage eller lære noe nytt. Jo flere slike mønstre du har jo klokere blir du og jo flere astrosyter gjør jobben for deg. Men av og til blir det «overload» og det blir for mye «autopilot» og vi glemmer hva vi skulle. Om du tenker at «Jeg skulle jo ikke gjøre det der…» eller du har kjørt hjem fra jobben og «våkner» opp hjemme i gården og tenker «jøss har jeg kommet hjem alt?», det er hjernen din som tar over. Astrosytene sier «Ikke tenk på det, dette tar vi oss av». Hjernen er effektiv. Jo flere konsepter og ideer du har jo større mulighet har du til å bli kreativ. Men det er en pris å betale. Du glemmer hva du skulle gjøre når du gikk på kjøkkenet! «Hva var det jeg skulle her?» Ikke smarte mennesker har ikke slike øyeblikk. Albert Einstein måtte stadig spørre folk om hvordan han kom hjem for han hadde så mange ideer og konsepter i hodet.

75% av hjernen er fylt med en annen celle som dere kanskje ikke har hørt om før. Astrositer – de fikk navnet sitt fordi de så ut som stjernen. Vi har bare 7% nevroner, det er altså ti ganger mer av disse astrositesene. Man har tidligere trodd at disse ikke gjorde noe – men for 10 år siden begynte  forskerne å spørre etter deres funksjon. Det var jo så mange av dem og de fant at de er faktisk veldig viktige for oss.

For å forklare astrositers funskjon: hjerne din kan bare tenke på en ting av gangen og forskere kan bevise dette. Det har ikke med kjønn å gjøre slik som myten vil ha det til. Men du tenker nå «jeg kan man jo gjøre masse på en gang!». Og det er riktig for det er jo ikke uvanlig at ungdom går bortover, tygger tyggegummi, hører på musikk og skriver en SMS. Hvordan er det mulig? Når det ikke er mulig å gjøre flere ting på en gang? Forskerne tror at dette skjer slik: astrositer ser etter mønster – det som skjer konstant, hele tiden. For eksempel så konsentrerer og øver barn seg på det å sette seg i stoler. De utforsker og øver. De hopper oppi stolen, de sklir ned i stolen, de hopper fra stolen og de ruller kråke i den. Og de lærer å sitte pent i stolen. Alle gjorde dette da de var små og da produserte vi data til hjernen for å utvikle mønster eller sekvenser for ting vi stadig gjør. Skjema og sekvenser du skal bruke resten av livet. Når du kommer på et nytt sted, hvor de har stoler du aldri har sittet på før så stopper du ikke opp og lurer på hvordan du skal sette deg? Eller du spør ikke en som sitter der fra før «Hva gjorde du for å sette deg ned på den stolen?» Nei, du husker ikke at du satte deg på stolen en gang. For å lage et mønster eller sekvens for «å sitte» – så må du komme i posistjon til stolen, måle avstand, bøye knærne, stikke ut rompa osv. Astrositene gjør jobben for oss. Vi bruker denne stolsekvensen sikkert over hundre ganger i løpet av dagen. Astrositer kan altså forutsi «å sitte ned». Derfor kan vi gjøre flere ting på en gang. Jeg kan vaske opp, snakke, tygge tyggummi og tenke. Disse skjemaene eller sekvensene er forutsetningen for multitasking. Vi er den eneste rasen i verden som kan multitaske. Vi trenger mange slike sekvenser eller mønstre; men da trenges flere startklare astrositer. I Girus har du et hav av halve astrositer – 95% av de astriositene vi har er faktisk bare halvferdige og de står klar til de oppdrag de blir tildelt. Derfor kan vi lære å kjøre bil – vi øver og øver og så blir det laget et mønster i astrositer som lærer disse sekvensene.

Det viser seg altså at det er mulig å gjøre læringen mye mer rettferdig for flere elever ved å bygge på ideer og konsepter i stedet for å fokusere på å huske en rekke tall og fakta som i dag kan nås på en hvilken som helst enhet. Men du kan ikke forstå nye ideer og konsepter uten å ha en viss kunnskapsmengde å arbeide ut fra. Det viktigste da er å holde seg til den opprinnelige roote-learning/ grunnlæringen med litt av gangen «akkurat i tide» i stedet for masse i «tilfelle vi trenger det». Hvis vi lærer på denne måten, lærer alle på omtrent samme hastighet (Treadwell 2014).

Advertisements