Stikkord

, , ,

Dette blogginnlegget er en bearbeidet utgave av paperet Social Media and Teaching
 -Education in the new media environment (oversatt av meg) til bruk i undervisningen av Digital kompetanse i læring på Høgskulen i Volda
Paper levert til 40th anniversary Nordmedia conference: Defending democracy. Oslo and Akershus University College, 8-11 August 2013. http://pure.au.dk/portal/files/54508198/Social_Media_and_Teaching._Taekke_and_Paulsen.pdf
Michael Paulsen Associate Professor, PhDn Department of Learning and Philosophy Aalborg University, Denmark
 Jesper TækkenAssociate Professor, PhD, Centre for Internet Research, Aarhus University, Denmark

Potensiale og utfordringer ved bruk av sosiale medier for skolen Med nye sosiale medier menes Facebook, Twitter, Spotify, Youtube, Instagram, Skype, G+ og diverse andre sider på nettet der folk kan samhandle, blogge og dele informasjon, kunnskap og filer. Begrepet «sosiale medier» er problematisk i seg selv, men det vil ikke bli berørt her (se Boyd & Ellison 2007). Det er seks fordeler ved sosiale medier som er verdt å fremheve for skole. 1) For det første peker forskerne på potensialer for bedre læring. Hvis sosiale medier brukes i undervisning er mulighetene til å uttrykke seg, delta, samarbeide, finne informasjon, reflektere og lære sammen til stede. Mulighetene for hjelp, tilbakemeldinger, kunnskapsdeling, elevproduksjoner, differensiering, delte notater, kunnskapslagring og prosessorientert skriving (se Crook 2008, Moody 2010, Liburd 2011). 2) Dernest peker forskerne på mulighetene for å danne bedre grupper. Det er lettere å bli kjent med hverandre, gjøre ting sammen, få venner, koble sammen og vedlikeholde relasjoner, lære hverandres venner å kjenne og å danne grupper (se Blanchard og Markus 2004, Wright 2010, Atkinson 2010, Webb 2012). 3) For det tredje påpeker forskere at læringsmiljøet på en skole kan bli bedre hvis de sosiale mediene er involvert. Bruk av sosiale medier utvider mulighetene for kontakt mellom skolen og elevene, kontakt mellom klasser og mellom årsklasser og økt deltakelsen i aktiviteter på skolen i tillegg til undervisning. I tillegg er det bedre kontakt med fraværende elever og muligheter til å skape virtuelle leksehjelp (se McNely 2009, Reid 2011, Zeng 2012). 4) For det fjerde finner forskerne bedre muligheter for kontakt med samfunnet utenfor skolen som folk i andre land, politikere, vennskapsklasser osv. og dermed mer realistisk læring og perspektiv som utvider utdanningen (se Lovari og Giglietto 2012). 5) For det femte viser studier at en aktiv involvering av sosiale medier gir bedre motivasjon og engasjement. Det utvider også mulighetene til å lage leksjoner som elevene synes er interessante og utfordrende. Med nye medier er det mulig å oppnå større mangfold i undervisningen og overgå tradisjonell klasseromsundervisning (se Junco 2010, Elavsky 2012, Yaros 2012). 6) Til slutt påpeker forskere at elevene får bedre medie og digitale ferdigheter når sosiale medier blir brukt aktivt i undervisningen og at elevene blir bedre forberedt på fremtiden som er gjennomsyret av digitale medier (se Lowe og Laffey 2011, Shannon 2011, Levinsen og Sørensen 2011).

Utfordringer i det nye mediemiljøet

Den første utfordringen er usikkerheten i klasserommet. Dette er et resultatet av etableringen av trådløst nettverk og bruk av datamaskiner, mobiltelefoner og andre digitale verktøy. Denne utfordringen er den mest grunnleggende og genererer i seg selv alle de andre utfordringen denne artikkelen her kommer inn på. Usikkerheten ligger i det faktum at det ikke er en oversikt over hva som skjer i klasserommet – elevenes aktiviteter er ikke gjennomsiktig. Mens læreren går gjennom noe på tavla kan elevene prate sammen «usynlig» for de fleste andre og til og med kommunisere med folk utenfor klasserommet. I tillegg er mulighetene til å delta i utenomfaglige ting nesten uendelige og igjen på måter som ikke er synlige for alle i klassen. For eksempel kan elevene diskret følge og statusoppdateringer på Facebook, spille online spill, lese nyheter, diskutere digitalt om utenfor fagilge ting osv. Den nye mediesituasjonen betyr at klasserommet er tettpakket med ugjennomsiktige muligheter for informasjon og kommunikasjon via datamaskiner, mobiler osv. Klasserommet er ikke lenger defineret av de fire veggene (Borgnakke 2007, Elf og Paulsen 2012). Alt dette gjør undervisningen er mer risikabelt enn noensinne. Det er usikkert hvem som i det hele tatt deltar i undervisningen. Det er tematisk usikkert hva en kan kommunisere om og det er romlig og tidsmessig usikkert hvor og når undervisningen begynner og slutter. Det er teknisk usikkert hvilke medier som fungerer og kan brukes. Dessuten blir det kulturelt usikkert hvordan man bør forholde seg til det nye mediemiljø. Er det for eksempel legitimt å svare på en SMS-melding i midten av en leksjon, hvis det er en viktig melding fra mor? Er det legitimt å levere en stream fra undervisningen? Er det legitimt å gå på Facebook når læreren for tredje gang forklarer noe en allerede forstår? Er det legitimt å ta en svært tiltrengt pause med et online spill? Er det legitimt å kreve at elevene skriver offentlige tilgjengelige tekster på Internett? Det finnes en rekke nye spørsmål som samfunnet ennå ikke har utviklet klare standarder for. Den andre utfordringen er at mange studenter ser ut til å bli avhengig på lik linje med rusmiddel, i forhold til IKT og nye medier, som går utover den pedagogiske læringen (Paulsen 2007:168-174, Paulsen og Tække 2009). Involvering av misbruksforskning derimot kan vise at avhengighet og misbruksproblematiken i sosiale medier er så omfattende og gjelder for så mange elever at det først og fremst bør tolkes som en sekundær effekt av manglende normativ reguleringen av det nye digitale læremiljøet enn som individuell patologier (Greenfield 1999, 2000, Young 1999, 2006, Chou 2005). Derfor henvises det ikke til disse problemene som problemer med misbruk eller avhengighet, men som en del av den ambivalens som oppstår fordi det ennå ikke er utviklet standarder for å avklare situasjonene og det oppleves ambivalent for dem som er tilstede. I tillegg er det en tredje utfordring som er forbundet med de to første, uttrykt ved Althusser (1971). En interpellasjon av elevene gjennom det nye mediet, på samme måte som når en blir ropt til på gaten og satt til å være den som skylder et svar; dette skjer i stor grad via Internett. Mens studentene forventes å delta i skoletimen mottar de et vell av personlige meldinger, teknisk genererte meldinger og de blir utsatt for reklame og andre fristelser som driver deres oppmerksomhet fra den pedagogiske interaksjon. Midt i skoletimen foregår det er et slag om elevenes oppmerksomhet der sosiale medier som er svært effektive i distraksjon (Deleuze og Guattari 2005, Tække og Paulsen 2010). Resultatet er uoppmerksomhet, distraksjon og avledning i forhold til undervisning. Men det er ikke bare på grunn av ytre interpellasjon fra sosiale medier som gjør at elevene har mistet sitt fotfeste i skolen. Vi ser en utbredt myte blant elever i den videregående skole og den er knyttet til elevenes egen oppfatning av i hvilken grad de kan strekke sin oppmerksomhet. Mange elever tror at de kan multitaske. For eksempel gjør de statusoppdateringer mens de lytter til hva læreren sier – og selv om de ikke tror at de har evnen til å multitaske, oppfatter de multitasking som en veldig positiv og kul kvalitet de kan pynte seg med. Internasjonal forskning viser at de ikke er gode på mulitasking (Pashler 1994, König 2005, O’Brien 2011, Wood 2012, Lee 2012). Dette gjør det vanskelig for elevene i og med at mange av dem mener at de lett kan lese og skrive statusoppdateringer, holde et øye med SMS-meldinger, lese nyheter, spille spill og dele musikk – så lenge de delta på undervisningen. Resultatet er at hukommelse og læring er svekket, noe som er en spesiell risiko for de faglige svake. Dette gjelder ikke bare i klasserommet hvor læreren er til stede, men også og kanskje enda mer når elevene er på egen hånd og gjør lekser (Beck og Paulsen 2012). Den fjerde utfordringen er å vite hvor i det nye mediemiljøet elevene faktisk lærer best. Den femte og siste utfordringen er å understreke hvordan lærerne som oppfatter og anerkjenner disse problemene bør løse dette (for flere utfordrignger, se Tække og Paulsen 2013). I korte trekk reagerer mange lærere med å forby bruk av digitale medier, eller ignorerer bruk av nye medier og problemene knyttet til dem. Ingen av disse strategiene lære elevene å bruke de nye sosiale medier som effektiv læring og læringsverktøy eller styrker elevenes evner til å takle det nye mediemiljø. I tillegg øker spesielt strategien med forbudet konflikter og et negativt lærer – elev forholdet, ekskludering, notorisk utro osv. (Paulsen og Sørensen 2010, Paulsen og Tække 2010). Men hvordan skal man reagere hvis ikke forbud eller likegyldighet forhindrer elevene å gå på Facebook? Dette er det vanskelige spørsmålet som vi har stilt i forskningsprosjektet Social Media Educationin the world.

Foreløpige resultater

Den rådende undervisningskulturen har vært en enorm barriere i forhold til å didaktisk bevege seg bort fra forbudet og likegyldighet som har vært rådende i skolen. For lærere har det krevd en radikal endring i lærerrollen og måten de er sammen med elevene på. Men flertallet av lærerne har gradvis byttet til en reflektert lærerrolle, der både det generelle forbudet og likegyldigheten unngås. I mellomtiden har også dette eksperimentet også bevist at lærerne alltid i noen grad må ty til forbud når elevene tester grenser eller en må ignorere enkelte handlinger av elever fordi læreren ikke kan svare på alt. Lærerne som har endret sin rolle ga uttrykk for at de aldri ønsker å gå tilbake til tidligere metoder. De har nå en mye bedre kunnskap om elevene enn før. Forholdet til elvene oppleves ikke som konfliktfyllt, men basert på tillit og de kan se de pedagogiske fordelene ved å bruke de nye mediene i undervisningen. I forhold til elevene har forskerne vært vitne til en sakte forbedret medierefleksjon og en klart bedre kommunikasjon mellom elever og lærere. Hos elevene var også forbudskulturen en barriere som det var så inngrodd at det var vanskelig å avlære. Dette betydde at elevene syntes det var vanskelig å begynne å ta ansvar for egen mediebruk og bare i begrenset grad inviterte de lærere til å hjelpe dem å forstå og handle riktig i forhold til de nye mediene. Å unngå forventninger om forbud og likegyldighet er selvsagt vanskelig, men endringene i adferd vistes over tid. Hvis elevene får hjelp til å reflektere over egne faglige- og oppmerksomhetsmuligheter og begrensninger så begynner de å handle deretter, og går inn i en kognitiv prosess i samarbeid med lærerne der de utvikler en passende oppførsel.   Les mer:

http://pure.au.dk/portal/files/54508198/Social_Media_and_Teaching._Taekke_and_Paulsen.pdf
Advertisements