Stikkord

, , ,

Dette er en tekst som er brukt som leksjon ved i
Digital kompetanse i læring (DKL) i Høgskulen i Volda 
våren 2014.

Vi mennesker forandrer våre omgivelser ved å skape verktøy. Det er blant annet dette som skiller oss fra dyrene. Vi laget hjulet og vi laget datamaskinen. Både hjulet, internett og datamaskiner har ført til store endringer for oss. Vi tror at det er verktøyet som skaper forandring for oss, men det er ikke det. Et verktøy i seg selv ligger bare der. Vi må plukke det opp og bruke det. Det er altså måten vi tar dem i bruk på som gjør forandringen. Ta for eksempel et brekkjern.

Brekkjern

I det jeg sa brekkjern så tenkte du kanskje tyv :-). Men det var jo ikke DET brekkjern ble laget for! Det er altså måten vi tar i bruk verktøyet på som endrer samfunnet vårt på. HVA verktøyet har blitt laget til eller for er en del av verktøyet. Verktøyet bærer altså med seg et tankesett fra de kulturene de er blitt til i (Dysthe 2001). Når vi tar i bruk verktøy tar vi også i bruk den kunnskapen som ligger nedarvet i dem (Säljö, 2006). Det betyr at Word og PowerPoint, som er laget for kontorfolk, har i seg et tankesett og arbeidsmåter som man bruker der. Brekkjernet har i seg en kultur for å brekke opp 🙂 noe tyven kan bruke! Vi driver skole og vi kan bruke «det å skrive» og «det å presentere» for det er vi gode på! Men det betyr at vi må reflektere rundt arbeidsmetoden. For Word og PowerPoint har i seg en arbeidsinstruks som ikke alltid er egnet for skolebruk. En digresjon:

I følge sosiokulturell læringssyn er kommunikasjon og samhandling avgjørende for at læring skal skje. Og det tror jeg ikke vi trenger en teori for å dokumentere. Fra vi var små har vi snakket med alle rundt oss og vi har trengt hjelp til å lære hele veien. Det er bare det at tidligere når man begynte på skolen så ble det av en eller annen idiotisk grunn bestemt at; det å lære er det man gjør på en pult med en bok – i en person! Hmmf… så før man begynte på skolen så lekte man og snakket (og lærte) med alle – men så begynte man på skolen og så skulle man lære!? Verdens vanskeligste læringsarbeid er å lære å gå og snakke – men det er ikke læring ;-D

Elever skal ikke sitte alene og jobbe det meste av tiden. Når skal de bruke Word og PowerPoint? Er Word det beste programmet for å erstatte «kladdeboka»? Hva med OneNote? Veldig mange som mener at dette programet egner seg mye bedre. Her har du muligheten til å dele, skrive både alene og sammen, lage og lagre lyd, lage og lagre film, regne og samarbeide PÅ SAMME «ARKET» for å nevne de største fordelene. Prosjektet digital ringperm er et svært godt eksempel på at det er ikke det mest utbredte programmet som alltid er det beste verktøyet. PowerPoint er det mest brukte programmet for presentasjoner. Men er PowerPoint det beste? Hva med for eksempel Prezi? Dette betyr at profesjonelle lærere må ha kompetanse i å bruke IKT (og ikke minst vite hva som finnes) og de må reflektere og være bevisste på hvordan de bruker IKT (Erstad 2010). Fordi datamaskinen rett og slett endrer vår hverdag! Det å putte en datamaskin inn i et klasserom endrer alt! Et klasserom uten datamaskin og et klasserom med datamaskin – er to videns forskjellige klasserom! Bare spør oss gamlinger som har prøvd begge deler 🙂

Fordi datamaskinen rett og slett endrer vår hverdag!

Okey vi har altså et klasserom med datamaskin(er) i dag og vi skal gi elevene den 5.basisferdigheten. Men ungene skal fortsatt lære! Hvordan lærer vi i et klasserom som har i seg så mange verktøy (en datamaskin har mange verktøy) og så mange nedarvede kulturer? Og hvordan lærer vi ungene den 5.basisferdighetene? Hva innebærer alt dette?

«Når teknikken endres, blir også mange aspekter ved læringen vår endret ..)» (Säljö, 2006, s.157). Det han mener er blant annet at har man en iPhone i lomma – så er innformasjon et klikk unna. Datamaskiner har endret mye – vi pugger ikke hovedstader lenger. Men hvorfor skal vi ha så mye informasjon inn i skolen da? Læreplanene «renner over» av «just in case» informasjon. Informasjon som finnes «et klikk unna»! Denne teksten tar ikke opp dette spørsmålet, men jeg lar dette «henge» i lufta fordi…..

«Det å lære dreier seg om en prosess der vi tilegner oss de ressursene som finnes i kulturen for å kunne gjennomføre aktivieteter, dvs. de kompetanseutfordringene som samtiden krever» (Erstad, 2010,s.59)

Hva er det Erstad sier her?

  1. Å lære er en prosess! Det tror jeg vi alle kan vær enige om – vi har jo alle lært matematikk!
  2. Vi skal tilegne oss de ressurser som finnes i kulturen FOR å kunne gjennomføre aktiviteter! Jaha det betyr at vi må lære å bruke datamaskiner, å lese og skrive for eller kan vi ikke tilegne oss ressurser! Vi må ikke minst lære å finne ressursene! For de ligger ikke og venter på oss på dørstokken. Og vi må lære å sortere ut hvilke ressurser vi trenger! Og hvilken kultur er det han snakker om? Norge? Oslo? Volda? Videregående? Barnehagen?
  3. Og så snakker Erstad om kompetanseutfordringene som samtiden krever. Hvilke kompetanseutfordringer finnes i samfunnet i dag? En hel masse og nesten ALLE har med datamaskiner å gjøre! Men hvilke er viktige å kunne? Hvordan holde seg oppdatert? Det er her vi profesjonelle lærere kommer inn.

Det er vår jobb å finne ut hvilke ressurser som finnes i den kulturen elevene er i og vi må finne ut hva de trenger å lære for å tilegne seg ressurser!

Endelig har man tatt inn over seg at; læring skjer gjennom deltakelse i sosial praksis og kan forstås som tilegnelse av institusjonelle begreper og kommunikative spilleregler (Vygotsky i Lave og Wenger 1991, Wertsch 1998).

Læring skjer sammen med andre i praksis! Ikke alene med en bok i hånden. Hva er informasjon og hva er kunnskap? Informasjon er fragmenter og kunnskap er når man setter disse sammen. Sånn som du gjorde da du oppdaget at dopapiret var til å tøre seg med og ikke å dra i fordi den alltid hang der og var lett å dra i – som liten!

informasjon til kunnskap

Ja så var det tilegnelsen av institusjonelle begreper og kommunikative spilleregler da. Alle som har gått på lærerskolen vet at vi speiler oss i andre hele livet. Det er slik vi lærer å leve sammen med andre. Når vi sier eller gjør noe så får vi en reaksjon fra omverdnen. Mamma og pappa lærer oss om hva som er rett og galt – ved å rettlede. Dette samspillet fortsetter til vi dør. Skolen er ikke et unntak –  det er opplest og vedtatt hva vi i skolen skal jobbe med og det er vår jobb som profesjonelle lærere å vite HVILKE spilleregler og begreper vi skal hjelpe våre elever å lære.

Introduksjonen av datamaskin gjør noe med kulturen der de blir introdusert og brukt  (Dysthe, 2001). Kulturen i skolen blir annerledes når datamaskinene inntar klasserommene. Det betyr at ungen må lære nye begreper og spilleregler knyttet til datamaskiner – også. Det holder derfor ikke å lære dem å lese, skrive, presentere og regne lenger. Barn er ofte mer nysgjerrige og raskere til å lære digitale ferdigheter enn de voksne, men de trenger også å lære seg gode brukervaner og utvikle et sunt nettvett. Det er ikke frivillig å lære bort den 5.ferdigheten. Det er en plikt og lovpålagt. Skolen skal hjelpe elevene til å ta i bruk datamaskinen slik at det vil tjene både dem selv og samfunnet. «Det som er urovekkend er at skolen enda ikke har tatt den nye teknologien innover seg slik som samfunnet ellers» (Krumsvik, 2007, s.194). Beklagligvis så er ikke 2014 så veldig mye bedre enn 2007. På 7 år har det skjedd ALTFOR lite.

Det er et svik mot ungene om de ikke lærer alt de kan for å lære for å lære senere i livet med datamaskin og internett.

Å lære er mye mer enn å lære fag. Innsikt og kompetanse utvikles for ekesmpel gjennom samhandling. For å kunne nyttiggjøre seg de mulighetene som finnes, må skolen stimulere til refleksjon, debatt og kunnskapsutvikling. Slik kan de unge få mulighet til å oppnå økt kunnskap og innsikt (Erstad, 2010).

Datamaskin bidrar til læring på ulike vis. For eksempel har vi i skolen tatt i bruk:

Blogg gir nye muligheter til å påvirke og forandre samfunnet. Å blogge betyr å skrive en tekst, å mene noe i offentlighet og å ha en leser. Dette er nytt i skolen – eleven har skrevet for læreren til nå. Men hvorfor har vi lært dem å skrive for læreren? Det er en hel unaturlig tekst. Datamaskiner og internett gir elevene en reell mottaker, en stemme og en mulighet til refleksjon og diskusjon.

Gode nettvaner har blitt en naturlig del av oppdragelsen i dag. Men ikke alle har fått dette med seg. Verken på skolen eller hjemme. Vi har nok av dokumentasjon på dette til å si at de voksne forsømmer sitt ansvar. Kjennetegn ved den nye digitale oppveksten er at ungene har datamaskiner i alle mulige former rundt seg, men få voksne som lærer dem opp. De voksne tror at ungene kan bruke og tilegne seg dette verktøyet av seg selv. Og det kan de til en viss grad. De er ikke «digital nativs» som Marc Prensky mente at alle som var født etter år 2000 var. Men de er «digital naivs». De kan håndtere mye teknisk men de kan ikke bruke dette i faglig sammenheng, lover og regler, og nettikette. Det er vår oppgave som profesjonelle lærere.

Et viktig utgangspunkt for sosiokultruelt læringssyn er at fysiske og intellektuelle redskaper medierer virkeligheten for mennesker i konkrete virksomheter. Redskaper medierer virkeligheten; å få et håndskrevet brev fra en liten jente er koselig. Å få en epost med samme innhold er hyggelig – men ikke like koselig 🙂

Begrepet mediere viser til at vi fortolker verden gjennom redskap som er forankret i forskjellige sosiale praksiser.  Og Dyste sier i tillegg at mediering er når en mottar støtte eller hjelp i læringsprosessen (Dysthe, 2001) Det betyr at ved å bruke datamaskiner så endrer dette virkeligheten for elevene. Det de lager blir endret i forhold til noe annet. Skriver du brev på datamaskin så får du hjelp med rettskriving. Du ser hva du gjør feil. Og den som mottar brevet leser innholdet som det er uten å tenke på formen. Men hadde mottaker fått brevet i håndskrevet format så hadde denne humret og kanskje hengt det opp i glass og ramme fordi formen var så vakker. Det betyr at et håndskrevet brev får en tilleggsverdi som er estetisk og «koselig» på grunn av skrivefeil og skrift. Mens ungen får hjelp til å lære rettskriving når hun skriver brevet på maskin.

Elevene kan få hjelp av datamaskinen. Elevenes og lærerenes verden blir mediert av datamaskiner. Det gjør at vi må reflektere over bruken av datamaskiner i skolen. (Ikke fjerne den! :-))

Måtte bare ta med denne: Denne nettadressen er virkelig mediert 😀

Kilder

Advertisements