Stikkord
digital kompetanse, IKT, lærer, lærerens læreplan, læring, pedagogikk
I en serie med blogginnlegg vil jeg se på hva den digitale kompetansen betyr for læreren og dennes virke i klasserommet, og jeg vil forsøke meg på en læreplan for læreren. Hva må en lærer kunne og hva kan han bruke det digitale til? Jeg vil også forsøke å vri fokus fra det instrumentale mot det metodiske. Men først et bakteppe.
Jeg har gjennom mange år jobbet med lærere og IKT, både på egen skole og veiledet ute på skoler. Mange lærere sliter med å finne ut av hva digital kompetanse er. Hva skal de kunne? Hva skal de fylle faget sitt med? Mange har gått datakurs opp igjennom årene og det har vært med varierende hell. I mange lærerhoder trøster man seg med at man bruker da PCen! Elevene søker på internett, de skriver i Word og de leverer oppgaver på LMSet. Da har de vel oppfylt det grøvste? Denne tanken er godt ment. Men det er tre store mangler i norsk skole slik jeg ser det.
Læringssynet er gammeldags
Mange lærere mangler rett og slett det aller viktigste: læringssynet. Mange har tatt utdannelse lenge før noen snakket om sosialkonstruktivistisk læringssyn. De har hørt om Piaget, Bruner og Vogotsky. Men de er selv lært opp i et behavioristisk, instruktvistisk eller forhåpentligvis konstruktivistisk læringssyn. Tavle, kritt og overlevering av kunnskap er den rådende arbeidsmetoden – fordi det er jo DET som er skole! Det er selvsagt store forskjeller fra skole til skole og fra person til person. Å endre dette er ikke gjort i en håndvending. Det må starte på ”lærerværelset”. De store pedagogiske debattene må på ”bordet” igjen. Hva er et læringssyn? Hvorfor må vi ha det? Hvilket læringssyn skal vi ha på vår skole? Fokuset på møter og i jobbsamtaler må dreies mot klasserommet igjen. Ikke på alt mulig annet som er i fokus på møter i dag.
En skrinn verktøykasse
Men min opplevelse er at i den videregående skole er det litt for mange mennesker med kun en enkel PPU. De mangler en bredere metodisk og didaktisk opplæring. En skolering man får ved å ta lengre studier i pedagogikk. Lærerskoleutdannede har en langt større metodisk verktøykasse. Jeg savner diskutsjonene om hvordan underviser vi best? Hvilke metoder bruker vi? Hva skal vi øve oss på i år? Skal vi prøve nye metoder? Er det noen her på huset som kan noe flere kan ha nytte av? Fokuset i team og i jobbsamtaler må dreies mot metoder igjen. Det må skapes et ønske om endring – utvikling. Ønsket om å finne nye metoder og verktøy må være der. Settes det av nok tid til å utvikle personalet? Dette er en lederutfordring. Hvordan prioritere i alt som skal gjøres ved en skole?
Mangler digital oversikt
Den vanlige lærer har ikke oversikt over alle de nye digitale mulighetene som finnes. Og det er kanskje ikke så rart. Med den manglende viljen eller plassen til å snakke om og diskutere metode og læringssyn så oppstår heller ikke ønsket om å kunne mer.
Mange lærere er blitt sendt på kurs. Som regel har de gått på et kurs som ikke gir dem annet enn instrumentell kompetanse og omtrent ingen didaktisk kompetanse. Jeg vil påstå at et kurs er en dårlig løsning. Et kurs er i grunn bare å påføre lærere en dårlig samvittighet! Jeg skal forklare. I skolen får man til stadig innbydelse til kurs og mange vil gå på disse kursene – men så har skolen dårlig råd og kun få får gå på kurs. Det betyr at når man da endelig får gått på et kurs så er det i takknemlighet! Og så går man kurset og lærer programmet instrumentelt. Og man tenker at ”å så fint, dette kan jeg bruke når jeg kommer til DET tema”. Man kommer hjem fra kurs og forteller gledesstrålende til rektor og andre som vil høre at det var et så bra kurs. Så går dagene og hverdagen kommer tilbake. Når DET tema kommer så har man faktisk glemt store deler av det man lærte på kurset. Og så forlater man tanke om at programvaren skal brukes, for man har rett og slett ikke ork til å sitte ned og bruke mange timer på å lære seg programmet igjen. Og så kommer den dårlige samvittigheten!
Men IKT er jo ment å være tidsbesparende…men har rykte på seg til å ta mye tid? Vi skulle gå mot det papirløse samfunnet, men har vel aldri hatt så mye papir? Dette er to sider av samme sak, mener jeg. Det første er en sannhet med modifikasjoner. Man må bruke tid på å lære seg et verktøy. Og det andre er at man kjenner ikke verktøyet, og i mange sammenhenger har man ikke de riktige verktøy.
Når man har lært verktøyet godt – brukt litt tid. Så sparer man tid og man printer ikke ut lenger – om man har det rette verktøyet. Så det er tid å spare, om man bruker litt tid først. Og ikke minst så kan man spare penger ved å skrive ut mindre 🙂
I neste blogginnlegg vil jeg snakke om ’Technological pedagogical content knowledge’ (TPCK).
Sharing is the new way of learning 
Tilbaketråkk: Hva er pedagogisk bruk av IKT? | Sharing is the new way of learning
Tilbaketråkk: Digital kompetanse III | Sharing is the new way of learning
Dette innlegget har mange gode poeng når det gjelder viktigheten av IKT i undervisning, og bruken av den i skolen. Du tar opp mange sentrale temaer som mange lærere stiller seg når de skal prøve å integrere bruken av IKT i alle fag. Fra skoler vi har kjennskap til blir bruken av IKT gjerne begrenset til skriving i Word og informasjonssøk på internett.
Den digitale kompetansen i skolen er i dag altfor snever. Både lærere og elever burde få rikelig IKT kompetanse gjennom skolen, men det er ikke alltid slik. Diskusjon blant hvilke læringssyn man bør ha i klassen og hvordan det igjen påvirker IKT læringen er et viktig spørsmål som du tar opp. Lærerne er for opptatte av tavla, krittet og overlevering av kunnskap, men hva de andre læringssynene? Hvilke skal vi la styre skolehverdagen, vår egen undervisning? Er det ikke på tide å tenke litt nytt når det kommer til hvordan læring i undervisningen skal foregå?
For å få til dette er det viktig at lærere får bedre innsikt og oversikt over de digitale verktøyene som finnes. De fleste skoler har god tilgang til PC og SMART Board, men mange har lite kunnskap her og bruker de nye verktøyene på en gammeldags måte. Lærere må få mulighet til å samtale, prøve ut og diskutere IKT, noe du tar opp i dette innlegget. Det er sant som det skrives at det vil bruke tid i starten, men etter en periode slipper man dette og alt blir enklere. Når det er sagt er det også viktig at lærerne holder seg oppdatert innenfor IKT, for her kommer det hele tiden ny programvare.
Mia Culjak, Marita Olsen, Marita Ruud, Marthe Sundås og Julie Johansen.
Beklager sen tilbakemelding! Supert at dere svarer og er enige 🙂 Jeg er nok ikke sånn umiddelbart super happy for SMART Board (som like gjerne kan være andre digitale tavler..) mange som ikke har bruk for disse. Skolene bør tenke seg godt om før de bruker peger på disse. 20-30K for et verktøy er mye! Men jeg har sett mye bra bruk så for all del – jeg er ikke negativ. Jeg vil at man skal tenke før man handler. For altfor ofte så kjøper man inn og glemmer hele opplæringen. Og jeg tror også jeg har mange med meg når jeg hevder at digitale tavler ikke alltid er det smarteste i alle skoleslag. Mange skoler i VGO kan bruke pengene på andre ting. Om ikke de er en reser på tavler 🙂 Mye av programvaren som leveres med NoteBook (Smart boards software) er laget for de minste og mange der er overlykkelige for disse.
Tilbaketråkk: Lærerens digital kompetanse – skolens pedagogiske bruke av IKT | Sharing is the new way of learning