Stikkord

, , , , ,

I en serie med blogginnlegg vil jeg se på hva den digitale kompetansen betyr for læreren og dennes virke i klasserommet, og jeg vil forsøke meg på en læreplan for læreren. Hva må en lærer kunne og hva kan han bruke det digitale til? Jeg vil også forsøke å vri fokus fra det instrumentale mot det metodiske. Men først et bakteppe.

Jeg har gjennom mange år jobbet med lærere og IKT, både på egen skole og veiledet ute på skoler. Mange lærere sliter med å finne ut av hva digital kompetanse er. Hva skal de kunne? Hva skal de fylle faget sitt med? Mange har gått datakurs opp igjennom årene og det har vært med varierende hell. I mange lærerhoder trøster man seg med at man bruker da PCen! Elevene søker på internett, de skriver i Word og de leverer oppgaver på LMSet. Da har de vel oppfylt det grøvste? Denne tanken er godt ment. Men det er tre store mangler i norsk skole slik jeg ser det.

teacher

Læringssynet er gammeldags

Mange lærere mangler rett og slett det aller viktigste: læringssynet. Mange har tatt utdannelse lenge før noen snakket om sosialkonstruktivistisk læringssyn. De har hørt om Piaget, Bruner og Vogotsky. Men de er selv lært opp i et behavioristisk, instruktvistisk eller forhåpentligvis konstruktivistisk læringssyn. Tavle, kritt og overlevering av kunnskap er den rådende arbeidsmetoden – fordi det er jo DET som er skole! Det er selvsagt store forskjeller fra skole til skole og fra person til person. Å endre dette er ikke gjort i en håndvending. Det må starte på ”lærerværelset”. De store pedagogiske debattene må på ”bordet” igjen. Hva er et læringssyn? Hvorfor må vi ha det? Hvilket læringssyn skal vi ha på vår skole? Fokuset på møter og i jobbsamtaler må dreies mot klasserommet igjen. Ikke på alt mulig annet som er i fokus på møter i dag.

En skrinn verktøykasse

Men min opplevelse er at i den videregående skole er det litt for mange mennesker med kun en enkel PPU. De mangler en bredere metodisk og didaktisk opplæring. En skolering man får ved å ta lengre studier i pedagogikk. Lærerskoleutdannede har en langt større metodisk verktøykasse. Jeg savner diskutsjonene om hvordan underviser vi best? Hvilke metoder bruker vi? Hva skal vi øve oss på i år? Skal vi prøve nye metoder? Er det noen her på huset som kan noe flere kan ha nytte av? Fokuset i team og i jobbsamtaler må dreies mot metoder igjen. Det må skapes et ønske om endring – utvikling. Ønsket om å finne nye metoder og verktøy må være der. Settes det av nok tid til å utvikle personalet? Dette er en lederutfordring. Hvordan prioritere i alt som skal gjøres ved en skole?

Mangler digital oversikt

Den vanlige lærer har ikke oversikt over alle de nye digitale mulighetene som finnes. Og det er kanskje ikke så rart. Med den manglende viljen eller plassen til å snakke om og diskutere metode og læringssyn så oppstår heller ikke ønsket om å kunne mer.

Mange lærere er blitt sendt på kurs. Som regel har de gått på et kurs som ikke gir dem annet enn instrumentell kompetanse og omtrent ingen didaktisk kompetanse. Jeg vil påstå at et kurs er en dårlig løsning. Et kurs er i grunn bare å påføre lærere en dårlig samvittighet! Jeg skal forklare. I skolen får man til stadig innbydelse til kurs og mange vil gå på disse kursene – men så har skolen dårlig råd og kun få får gå på kurs. Det betyr at når man da endelig får gått på et kurs så er det i takknemlighet! Og så går man kurset og lærer programmet instrumentelt. Og man tenker at ”å så fint, dette kan jeg bruke når jeg kommer til DET tema”. Man kommer hjem fra kurs og forteller gledesstrålende til rektor og andre som vil høre at det var et så bra kurs. Så går dagene og hverdagen kommer tilbake. Når DET tema kommer så har man faktisk glemt store deler av det man lærte på kurset. Og så forlater man tanke om at programvaren skal brukes, for man har rett og slett ikke ork til å sitte ned og bruke mange timer på å lære seg programmet igjen. Og så kommer den dårlige samvittigheten!

Men IKT er jo ment å være tidsbesparende…men har rykte på seg til å ta mye tid? Vi skulle gå mot det papirløse samfunnet, men har vel aldri hatt så mye papir? Dette er to sider av samme sak, mener jeg. Det første er en sannhet med modifikasjoner. Man må bruke tid på å lære seg et verktøy. Og det andre er at man kjenner ikke verktøyet, og i mange sammenhenger har man ikke de riktige verktøy.

Når man har lært verktøyet godt – brukt litt tid. Så sparer man tid og man printer ikke ut lenger – om man har det rette verktøyet. Så det er tid å spare, om man bruker litt tid først. Og ikke minst så kan man spare penger ved å skrive ut mindre 🙂

I neste blogginnlegg vil jeg snakke om ’Technological pedagogical content knowledge’ (TPCK).

Advertisements