Stikkord

, , , ,

June Breivik lanserte spennende tanker i fjor(!) “Er digital kompetanse ett feilspor?”  Vi er vel ikke kommet så mye lenger i år heller kan vi vel slå fast. Folk som June utfordrer teknologiforståelsen og driver utviklingen videre, det er viktig! I januar var jeg på konferanse på Lillestrøm om IKT i skolen, ingen selv ikke foredragsholder professor Rune Krumsvik var innom hennes tankegods. Det ble i stede diskutert i det vide og det brede om hvordan IKT best kan benyttes i klasserommet og hvordan læreren best kan ha klasseledelse i teknologitette klasserom.

June angriper begrepene digital kompetanse og ferdighet, en hellig ku for mange i skoleverket. Hun mener at det å kommunisere via digitale kanaler ikke er digital kompetanse, det er å kommunisere hvis medie tilfeldigvis er i digital form. Videre mener hun vi ser oss blinde på bits and bytes og glemmer det som gjelder: kunnskap, kompetanse, samhandling. At man definerer kommunikasjon som digitalt når man skriver noe på en PC er kjente tanker fra læringsteorier. Artefaktene medierer heter det i sosiokulturelt læringssyn. Artefaktene er det vi mennesker bruker som verktøy og medieringen er de sporene verktøyet setter igjen på arbeidet eller kommunikasjonen som det her er snakk om. Det gjør noe med kommunikasjonen. Den er ikke bare digital – den farges av PCen. Den tilhører sin egen  sjanger og har sine smileys 🙂 Man forventer noe annet av den enn den kommunikasjonen som foregår i telefonen eller ansikt til ansikt. Når du skriver tekst med blyant. Eller med en PC. ER det da noe forskjell på tekstene? Ja, selvsagt vil en forsker si. Blyanten vil vise personligheten på en mye  bedre måte enn PC! Blyanten medierer kommunikasjonen og gjør den mer personlig. Forskere har kranglet i åresvis om elevene skal skrive løkkeskrift eller formskrift……

Kildekritikk er et godt eksempel som June drar frem. Klart en må lære kildekritikk, enten en leser aviser, bøker eller søker på nett.  Det er ikke digital kompetanse bare fordi kilden befinner seg i elektronisk form. I mine forelsninger minner jeg lærerne alltid om at elevene må lære informasjonkompetanse. Før lærte vi å finne frem i telefonkatalogen og bla i bibliotekets mange kartotekkort. Det var en selvfølge den gangen jeg gikk på skolen. Men i dag så tilhører dette på en merkelig måte det digitale? Stadig hører jeg irriterte lærere som sier at elevene er da ikke så gode i data: de kan ikke google en gang! Nei selvsagt; de blir ikke født med google-kompetanse fordi de er unge! Det må læres og det heter og har alltid vært informasjonskompetanse med eller uten PC. Det er ALLE læreres ansvar ikke bare norsklærerens. Det er et samfunnsoppdrag skolen har! Det hander ikke om digital kompetanse – bare fordi vi googler….

Det er meningsløst å ha ett samlebegrep for alle livets områder, hvis eneste fellesnevner er at det muligjøres gjennom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. June Breivik

Flere av oss finner det problematisk å putte alt i en sekkepost: digital kompetanse. Er det digital kompetanse å lese digitale kart? Ja, mener mange og nei mener andre. Dette er kompetanse i å lese og finne frem med kart. Med eller uten GPS. Å lese kart har sine grunnregler med eller uten bits og bytes. På samme måte så leses tekster på forskjellig måte om det er levende bilder, stillbilder eller bokstaver – det må læres. På samme måte så endrer ikke filmsjangeren seg om kanalen endrer seg fra VHS til Youtube. June mener noen vil alltid drar ned rullegardinen og si at dette angår ikke dem fordi man kaller det digitalt. Det er en høna og egget diskusjon, tror jeg. Det finnes lærere som tror at det digitale får de unge intravenøst som digitalt innfødte. Det er nettopp disse lærerne som gjør det tvingende nødvendig å jobbe med digital kompetanse og ferdighet.

Personlig tror jeg Paul Chaffey har rett at vi går den veien IT har gått fra å ikke finnes til å alltid være der. Det er lingvistikken, informasjonsflyten og ja livet vårt! Ta strømmen 🙂 så ser man hvor viktig data er. Det er fortsatt sånn at det er fisken som sist oppdager vannet…. Men det tar tid!

Det er legitimt og spørre hva en nasjonal prøve i digitale ferdigheter skal gjøre: Hva skal de måle da? Er det ikke bedre å utforme de andre nasjonale prøver slik at de benytter disse ulike verktøyene i tråd med ulike kunnskaps og kompetansemål spør June. Og jeg kan vel ikke være mer enig. Men sett fra et annet perspektiv. Tvang må ofte til for å få gjennomslag for noe. Er det noen som stiller spørsmål ved at fedre skal ha pappaperm i dag? Å tvinge en prosentandel kvinner inn styre og stell var det også bråk om og det la seg det også ……

Øystein Johannesen har vært med lenge og når han mener at vi ikke kan kaste babyen ut med badevannet er jeg også helt enig. Han skisserer to årsaker:
1. Vi lever fortsatt i en analog-digital hybridverden, der det er behov for å synliggjøre digitale sjangere og praksisområder. 
2. Mange av oss er forent i ønsket om å se digital kompetanse og andre digitale praksisformer integrert i en høyere enhet der begrepet «digitalt» kan sløyfes. Men vi er ikke der, så integrasjon kan innebære en usynliggjøring av det vi ønsker å gjøre synlig.

June føyer til en siste kommentar i kommentarfeltet: har de som skal formidle denne kompetanse den kompetanse selv? Har lærere, skoleledere, lærerutdannere eller skolebyråkrater denne kompetansen? Svaret er nei! Dessverre. Mange, svært mange, tror at dette handler om å kunne så og så mange programmer. Det er synd at man fortsatt i 2013 fokuserer på teknisk kompetanse og ikke læringsmålene. Historien om elever som ikke kan google viser at det er for mye fokus på IKT. Vi har litt for lite fokus på det som er viktig i fremtiden som er en del av den digital kompetansen: endringskompetanse. Våre elever skal inn i en fremtid som er i stadig endring, og de er derfor nødt til å inneha en endringskompetanse. Èn ting vet jeg: Lærere som ikke har endringskompetanse selv kan vanskelig være gode rollemodeller for elevene.

Vi snakker om at PCene skal bli «usynlige» i undervisningen. Hvordan blir de det når de skal ha «digital kompetanse»? God spørsmål June. Men sånn er det! Et forurenset vann er ikke godt å svømme i for fisken, et klart og riktig vann er usynlig og fisken har det helt greit uvitende om at han svømmer. Vi må ha et mål om usynlig IKT, at man kan ta i bruk alle de fantastiske artefaktene naturlig i læringsprosessen og jobbe mot læringsmålet, uten at medieringen skal bli brukt mot artefakten!

Advertisements